Hvorfor begrepet sårbarhet?

Sårbarhet handler om å være utsatt, det handler om å stå i fare i motsetning til å være beskyttet. Hvordan definere hvem som er sårbar, og hvem som ikke er det? Det reiser seg en del spørsmål i det en skal definere enkeltindivider inn i en gruppebenevnelse som sårbar. Argumentet for å bruke begrepet sårbarhet knyttet til barn og unge i skolen er at man bør rette søkelyset mot de som kan trenge noe mer enn de elevene som har en trygg base, både i seg selv og i relasjoner omkring seg. Forskjellen på de barn og unge som får dekket sine grunnleggende behov, og de som ikke får det er stor.

Atferdsutrykket som kan bli formidlet, kan for noen sårbare elever være utagerende, mens andre elever lukker fortvilelse, utrygghet og sårbarhet inne og blir stille (Lund, 2009). Og noen kan vise ulike uttrykk i ulike situasjoner, og ha både det innagerende og det utagerende uttrykket på atferdsrepertoaret ut i fra hvilken kontekst de befinner seg i og hvilke mennesker de er sammen med. Noen kan også se ut som om de har det helt fint, de er mestere i å tilpasse seg andres forventninger på en slik måte at ingen merker noe ved første øyekast. Det «vanlige» uttrykket er en beskyttelse mot å bli avslørt (Helgeland, 2008), for å bli latt i fred, for å overleve. Hvordan voksne tolker, feiltolker, forstår, forklarer, overser, bortforklarer, minimaliserer og reagerer på atferdsutrykket, er avgjørende for den tilretteleggingen som iverksettes.