Om dialogiske samtaler

Formålet med dialogen som metoden er å gi voksne et redskap til å gjennomføre elevsamtaler på en slik måte at eleven blir anerkjent i samtalen, og får muligheter til å fortelle mest mulig fritt og spontant om sine egne erfaringer og opplevelser uten at den voksne stopper eleven. For å kunne forstå elevens opplevelser, må den voksne ha et ønske om å ta elevens opplevelse på alvor. Mange vil kanskje si at dette er en selvfølge for de ansatte i skolen, men elever rapporterer at de opplever at for eksempel mobbing ikke blir tatt på alvor. Noen beskriver voksne som likegyldige og at de bagatelliserer deres opplevelse.

Årsaken til dette er at voksne i skolen er vant til en rolle hvor de skal beskytte, oppdra, forklare eller informere elever om forskjellige temaer. Slike erfaringer bringer vi med oss fra vår egen barndom. Som oftest er det vi voksne som skal videreføre vår kunnskap og våre erfaringer til barn, og vi ønsker at de skal lytte til oss. I en slik situasjon er det en klar asymmetri i relasjonen, den voksne som vet mest har makt over eleven som vet mindre.

I en dialogisk samtale med en elev skal denne maktbalansen vendes om; det er eleven som vet mest og den voksne som vet minst. Denne situasjonen er uvant og utfordrende for den voksne. Den voksne skal være en trygg person som tør å spørre og som viser at hun eller han tåler å høre og ta imot elevens fortelling. Erfaringsmessig er det slik at det er vanskelig uten videre å innta en slik rolle i samtale med elever om vanskelige og følelsesmessige temaer. Det er ikke sjelden å registrere at den voksne” tar over samtalen” når eleven begynner å fortelle. Dette kommer både av at det er slik vi er vant til å gjøre det, vi har et sterkt behov for å korrigere, fordi vi ønsker å trøste og hjelpe, eller fordi elevens fortelling berører oss i en slik grad følelsesmessig at det føles bedre å snakke selv. Dette skjer gjerne uten at vi selv forstår og hører hva vi gjør.